Vi ønsker å være en menighet hvor kristenlivene våre består av mer enn bare gudstjenester og arrangementer. Vi drømmer om å bli kristne som går ut til hele verden med budskapet om Jesus som setter mennesker i frihet. Dette vil vi gjør med å dele alle ressursene vi har blitt velsignet med gjennom utdanning, kirkebygging, sykehus, fattigdomsbekjempelse og idrett.

En glimrende måte å gjøre dette på er gjennom å samle hele menigheten og bygda bak ett felles misjonsprosjekt. Vi har valgt oss ut 3 gode alternativer i Etiopia, Ukraina og Filippinene. Det er viktig at du sier fra om hvilket prosjekt av disse du ønsker at vi skal velge siden du skal være med på det selv. Dette kan du gjøre til din huskirkepastor. Fristen for å bestemme oss er satt til 08.oktober. Hvis du har noen spørsmål knyttet til dette kan du ta kontakt på kbregard@mil.no eller 99094675.

Les om prosjektene her:
http://www.fok.no/misjonsprosjekt.html

Vi gleder oss til å reise på leir til Nordlys leirsenter ved Alsvik et par km fra Hommersåk. Magne Bregård kommer og har undervisning for oss. Programmet blir sånn ca slik:

Lørdag 22.oktober:
11.00 Avreise fra kirken
12.30 Lunsj
13.00 Kvinneseminar og herreseminar
15.00 Aktiviteter: Fotball, tur, bading, osv
16.00 Vafler og kaffi
18.30 Middag
20.00 Ichtus. Møte

Søndag 23.oktober:
09.00 Frokost
11.00 Bibeltime
13.00 Hjemreise

Pris: 155,- pr person
Påmelding: Innen 10.oktober til kbregard@mil.no eller sms 99094675

Det er gode aktivitetsmuligheter også for barnefamilier på dette leirstedet!
Velkommen!

Det vert Ichtus (ekstra/bonus/light) på lørdag. Huskjerka til Atle inviterer til lovsang- og bønne-kvell.

Program for kvelden blir:
20.00 Lovsang og bønn
ca 21.00 Middag. (den er gratis!)
frem til 24.00 Kaffikoppen, den gode drøsen og generelt god stemmning.

Ta med deg ein ven og kom, dette blir knas! Velkommen.


Klikk på facebook-logoen under for å koma til facebook-eventen.

Den som venter på noe godt..........

Endelig er det klart for sesongens første Ichtus. 
Vi møtes i kirka lørdag kl 20, til gudstjeneste og godt fellesskap. Kristian Bregård skal tale til oss om et meget spennede tema: Etterfølgelse- om å høre Guds stemme.   
Kenneths huskirke er vertskap, Lars og Linda & co skal lede lovsangen, første gang i Ichtus! Og hvis du er interessert i hvordan kirka skal være, ja da kan du levere din forhåndsstemme i kirkevalget!
                                                        Så vel møtt - til nye og gamle Ichtus-venner

Idyll og ondskap
Siste del av reisen vår har foregått mellom Bunia og Mahagi. Dette er et utrolig vakkert fjellområde hvor jordsmonnet er så godt at det bugner av de knallgrønne åkrene i fjellsidene. Det er likevel ikke alt som er like idyllisk i dette landskapet. Den første pekepinnen du får på det er fraflyttede hytter og hus i noen av landsbyene. De er vitner om en forferdelig skjebne for de som en gang har bodd der. I årene 2001 – 2005 herjet det en grusom stammekrig her. Lendu og Balulustammen har dyrket jorden i dette området i hundrevis av år og har lenge vært misfornøyde med at Hemastammen, som er nomader spesialisert på kvegdrift, har kommet utenfra og tatt land fra dem. Hemaene er derimot økonomisk flinke og har evnet å få utenlandske kontakter og gode jobber siden de har forstått viktigheten av utdanning og skolegang. Dermed har jordbruksstammene lenge følt seg undertrykt. I den lille landsbyen Djugu startet derfor et opprør mot Hemaene som skulle vokse til å bli en forferdelig krig for hele Mahagi- og Buniadistriktet. Konflikten startet med at man ville ta tilbake landområder, men endret seg raskt til å handle om å drepe mest mulig av de andre stammene. Millioner av mennesker ble berørt av en bestialsk nedslakting som er vanskelig å beskrive. I enkelte av landsbyene ble mer enn 70% av befolkningen drept og voldtekter var en vanlig del av hverdagen når militsgruppene til de forskjellige stammene kom på besøk. I dag er regionen preget av håp og vekst i økonomien. Likevel sliter man enda med ettervirkningene av krigen. Det hender enda at militsgruppene går på nye plyndringstokt og det er ikke lengre enn 4 måneder siden det var 1 uke med harde kamphandlinger og mange drap i sentrum av Mahagi før FN og regjeringsstyrkene fikk kontroll over situasjonen. Og selv om det i utgangspunktet er fred i dag er det ikke slik at tankene og sinnene til de som har deltatt i krigshandlingene plutselig endrer seg. Dette viser seg ved at kvinner enda er meget utsatte for voldtekter.


Arbeid blant voldtatte og overgripere
En av hverdagsheltene i dette området som kjemper for å stoppe denne situasjonen er Kangeshenge. Han er en brennende kristen og er eldstebror i Ebenezer, Bunia. Til daglig jobber han for den italienske hjelpeorganisasjonen Coopi med å rehabilitere voldtatte, overgripere og barnesoldater. Han forteller at de har meget gode resultater med å rehabilitere de voldtatte kvinnene og gi dem et meningsfullt liv. ”For hver eneste kvinne som kommer her merker jeg at den hjelpen vi gir dem med psykisk rehabilitering og å vende dem til et normalt liv igjen hjelper. Overgrepene har allerede skjedd og vil alltid være en del av kvinnenes liv, men jeg ser at de kvinnene vi jobber med får en bedre hverdag etter de har vært hos oss og de fleste kommer seg tilbake til hjemmene sine igjen med en optimisme om at de skal komme seg videre i livet. Det er egentlig ganske utrolig hvordan dette er mulig for voldtektene kan være ganske groteske. Noen ganger dør kvinnene før de får kommet seg til hjelp hos oss eller på et sykehus, men de som kommer til oss gjør vi alt vi kan for å hjelpe. Det er kun ved Guds hjelp at jeg holder ut i denne jobben og ikke lar håpløsheten få overtaket. Gud er i sannhet god!”, sier han og smiler fra øre til øre. Neste morgen treffer vi Kangeshenge i kirken på bønnemøte kl 0600 der han strekker hendene i været og lovpriser Gud med gledestårer trillende ned over kinnene sine. Det er slik han henter kraft til en ny dag sammen med de voldtatte og deres overgripere.


Håpet
Når vi forlater Afrika for denne gang er hodet og følelsene stappfulle av inntrykk. Vi har opplevd gode og dårlige minner under Sør-Sudans brennende sol og i det frodige kongolesiske landskapet. Det er vanskelig å beskrive hvor gledelig det er å se at evangeliet går fram som ild i tørt gress i Kongo på tross av alle begrensninger. Vi kan ha mange gode visjoner om å hjelpe mennesker i nød, men det er bare Jesus som virkelig kan sette hjertene og sinnene til krigsherjede mennesker i frihet. Dersom de ikke vender seg radikalt om fra sin synd vil den krigerske mentaliteten fremdeles bo i dem. Den beste U-hjelpen er derfor å gi folk Jesus. Det vil helt sikkert komme flere kriger i disse landene også i framtiden. Derfor er det mange som tenker at det ikke nytter å hjelpe og at den hjelpen vi gir bare vil bli ødelagt etterpå. Men selv om det kanskje er lite håp for landene ser vi at den lille hjelpende hånden du og jeg kan gi til enkeltmennesker forandrer menneskeliv. Inntil vi er ferdig med vårt verk her på jorden vil vi derfor kjempe for å hente mennesker hjem til Gud.

”Den som redder en sjel redder hele verden.” (Fra den jødiske Talmud)   

Vårt Kongo 
Mettet av opplevelser fra Sør-Sudan har vi nå endelig kommet til Kongo. Følelsen av å endelig returnere til dette landet er helt ubeskrivelig. Røttene våre er planta i jorden her og når vi passerte grensen var det som om de fikk rent, friskt vann etter år med tørke i Norge. Nesten umiddelbart etter at du krysser grensen er det som om alt forandrer seg. Naturen er villere, luften er renere og menneskene er vennligere enn noe annet sted vi har opplevd i Afrika. Langs veiene står folk med breie smil og vinker mens vi raser forbi på motorsykler. Gjestfriheten blant disse fattige og hardt prøvede menneskene er helt spesiell. Over alt hvor man kommer har familiene og menighetene lagd til et festmåltid og de ser at de fryder seg av hele sitt hjerte over å ha deg på besøk. 

Misjonsskole 
Vi har fått delta på kirkeinnvielse i den strategisk viktige handelsbyen Ariwara. Det er ikke mer enn 3 år siden vi startet opp i Ariwara og Aru, likevel var det 408 mennesker til stede på en onsdag hvor alle i byen egentlig går på markedsplassen. Ariwara ligger bare noen få mil fra både Sør-Sudan og Uganda. Fra høsten skal man i denne kirken ha en egen misjonsskole for 14 elever fra Kongo,Sør-Sudan, Uganda og til og med Norge. Disse elevene skal på praksis i Sør-Sudan for å nå unådde mennesker med evangeliet og bygge relasjoner med lokalbefolkningen slik at vi kan bygge kirker. 

Kollektivtransport i Afrika 
Vi har også fått oppleve på en lang busstur at misjonslivet i Afrika er spennende, komisk og slitsomt. På strekningen Aru-Bunia, som er omtrent den samme som Stavanger-Kristiansand, brukte vi 2 døgn. Vi troppet opptimistisk opp på holdeplassen ved adgangstid og ventet i 2 timer på bussen. Når den endelig kom fikk vi det vanlige problemet på busser i Afrika som er at det alltid finnes minst 1 person til som har billett på ditt sete. Etter harde forhandlinger blir man omsider enige om hvem som må sitte oppå koffertene i midgangen. Så begynte bussen å kjøre etter 4 timer med politiets lek på veikontrollposten som heter "Du er hvit, jeg vil ha penger av deg og derfor sier jeg at du mangler ett stempel i passet". Deretter ble det skikkelig god galgenhumor blant passasjerene når ruter og andre deler av bussen falt av en etter en på de hompete veiene. At det manglet ruter og deler av taket var forresten ikke fullt så festlig lenger når det begynte å styrtregne. Etter å ha kjørt et par mil brøt radiatoren sammen, noe som tok 12 timer å reparere i og med at bussjåføren hardnakka påstod at det eneste man trengte å gjøre var å fylle på vann selv om det var hull i bunn av radiatoren. Resten av turen hadde spennende ingredienser som ulykker, nesten slåsskamp med passasjerer fra andre busser, politiavhør av bussjåføren, ca 50 hendelser hvor vi satte oss fast i gjørmen og måtte ut for å grave oss løs og 2 netter med soving i en buss hvor det regnet inn vinduene og taket. 

Krig og fred
Den strabasiøse turen var likevel verd det når vi kom fram til Bunia. Jon Anders fikk tale i menigheten Ebenezer som har vokst fra 1 kristen til 200 på bare 1 år! Folk tørster etter Jesus i denne byen som har opplevd noen ufattelige lidelser i krigsårene 2001-2005. Stammene som var fiender jaktet på hverandre som dyr midt i sentrum av byen. Det var ikke uvanlig at man brukte fiendens mennesketarmer og hodeskaller som pynt i veisperringene og på torget. Nå har livet vendt tilbake til det normale og de traumatiserte menneskene bønnfaller oss om å bygge kirker her sånn at de kan nå ut til andre med Guds fred.

Vi har nå forlatt hovedstaden Juba og reist i flere av byene sør i landet. Alt foregår med lokal transport på landeveien slik at vi får se det egentlige Sør-Sudan og ikke bare flyplasser. For øyeblikket sitter vi fast i byen Wou vest i landet. Det er portforbud i hele byen for at soldatene skal kunne gå fra dør til dør og samle inn illegale våpen. Befolkningen her er bevæpnet til tennene så det er forståelig at jobben må gjøres, men ikke særlig heldig for oss som må reise videre. 3 stramme soldater visiterte oss først. På spørsmål om vi hadde noen pistoler svarte vi at Bibelen var vårt våpen. Det skapte latter hos de strenge soldatene, og lederen deres ga ordre om at man kunne gjøre et unntak for misjonærene og ikke gjennomsøke bagasjen deres. De andre lagene med soldater som kom utover dagen var ikke like vennlige og vi fikk oppleve hvor plagsomt det kan være når det militære får fritt spillerom. Så langt har vi vært mer heldige enn den lokale bruktbilselgeren som soldatene plyndret for 60 000 dollar i kontanter.

Over alt hvor vi kommer i dette landet virker det som den åndelige situasjonen er den samme. Det finnes en og annen katolsk kirke, men ellers er det moskeene og animistene med sin heksekunst som dominerer. Her i Wou må området regnes som unådd. Det finnes ingen evangeliske kirker her og katolikkene virker ikke som de vil ta oppgjør med folk sine hedenske skikker. Dinkastammen som dominerer området, har opptil flere koner. En av dem har over 80! Dinkaene lever av å gjete kuer og tilber dem som guder. Dreping av mennesker dem imellom er helt vanlig og til dels akseptert, men dersom du skader en av deres kuer sies det at du er ferdig. Det er også den første byen vi har sett som er oversvømmet av gatebarn.

Det finnes likevel noen få oaser i denne åndelige ørkenen. Vi klarte å finne en liten pinsemenighet i byen Yei helt sør i landet. Der driver pastor Laurent Djuku et fantastisk arbeid for vanskeligstilte som ikke har fått utdanning på grunn av krig og fattigdom. Lærerne stiller opp helt uten betaling og underviser i å lese, skrive, matte og engelsk. Her er det ingen elever som sløver på bakerste benk og vi slet med å holde tårene tilbake når de ydmyke afrikanske konene strålte av stolthet når de løste dagens engelskoppgave.

Vi nærmer oss siste stopp på reisen i Sør-Sudan før vi inntar "moderlandet" Kongo. Bildet av denne nyfødte nasjonen er like lite utmagrede barn og flyktningeleire som Norge er isbjørner i gatene og det er mindre kristent enn landet vårt. Når vi forlater Sør-Sudan er det et maleri i tankene våre av et fruktbart og vakkert land med mennesker som ikke trenger å bli druknet i vestlig bistand, men som trenger å utdanne sin befolkning og en Jesus som omvender og helbreder hjertene deres.

Hovedstaden i verdens yngste land er en surrealistisk opplevelse. Tempoet i oppbyggingen av den er heseblesende. Bygningene, veiene, kjøpesenterne popper opp over alt og tomteprisene er snart på europeisk nivå. All verdens internasjonale hjelpeorganisasjoner er representert her. De to dagene vi har bodd i slummen hvor de Aids-syke, handikappede, prostituerte og virkelig hjelpetrengende befinner seg har vi ikke sett mye til dem. Et hederlig unntak er Leger uten grenser, men det er påfallende hvor mange hvite hjelpearbeidere som er rundt de fine hotellene i sentrum. Der har vi ikke sett særlig mange i nød. Når Jon Anders dro oss med til et hotell midt i slummen fordi han nektet å betale 50 dollar av misjonens penger for å bo på et trygt hotell var vi meget skeptiske. Men det har vært en stor opplevelse å bo blant dette landets fattigste. Her kan du få alt ordnet innenfor en radius på 200 meter. Skomakeren gjør skoene dine nye, mekanikeren sveiser om din tohjulede moped til en trehjulet bil og restauranten lager nøyaktig den maten du ber om selv om de ikke har et presentabelt menykart på laminert papir. Og selv om svært mange menn er ruset på lim, maling eller andre ting de kommer over er de bare vennlige mos oss norske og kongolesiske misjonærer.

I Norge hersker det en myte om at Sør-Sudan er et kristent land. Den kan avkreftes. Den vanligste stammen her er Dinkaene. 90% av mennene deres har flere enn en kone. Her er det få kirker og menneskene har veldig pregede sinn ettter krigens anarki som har hersket alt for lenge. En skremmende påminnelse om dette fikk vi da vi besøkte en liten pinsemenighet. En mann som presenterte seg som fenrik i forsvaret forstyrret freden da han tok seg til rette og slo seg ned sammen med oss. Det var tydelig at han var både gal og ruset på en blanding av alkohol og narkotika. Etter en stund ble han mer og mer hissig og truet pastoren med at alle kongolesere ville bli drept dersom de ikke forsvant fra husene sine innen dagen var omme. Før han forlot oss viste han stolt fram alle arrene han hadde fra kutt og skuddskader i krigen. Noen minutter senere kom han tilbake som om ingenting hadde hendt og ga Kristian ordre om å velsigne huset hans og be for soldatene sine. Det var en meget spesiell opplevelse for en norsk offiser å be for 6 sør-sudanesiske soldater mens de røyket hasj. De bøyde til og med hodene sine i respekt når setningen om at de måtte leve et verdig liv som Jesu disipler ble sagt.

Brødrene Jon Anders og Kristian Bregård fra Frøyland og Orstad er i Sør-Sudan for å finne ut hvor man kan plante menigheter i verdens yngste stat. Det har så langt vært en meget spesiell opplevelse.