Vårt Kongo
Mettet av opplevelser fra Sør-Sudan har vi nå endelig kommet til Kongo. Følelsen av å endelig returnere til dette landet er helt ubeskrivelig. Røttene våre er planta i jorden her og når vi passerte grensen var det som om de fikk rent, friskt vann etter år med tørke i Norge. Nesten umiddelbart etter at du krysser grensen er det som om alt forandrer seg. Naturen er villere, luften er renere og menneskene er vennligere enn noe annet sted vi har opplevd i Afrika. Langs veiene står folk med breie smil og vinker mens vi raser forbi på motorsykler. Gjestfriheten blant disse fattige og hardt prøvede menneskene er helt spesiell. Over alt hvor man kommer har familiene og menighetene lagd til et festmåltid og de ser at de fryder seg av hele sitt hjerte over å ha deg på besøk.
Misjonsskole
Vi har fått delta på kirkeinnvielse i den strategisk viktige handelsbyen Ariwara. Det er ikke mer enn 3 år siden vi startet opp i Ariwara og Aru, likevel var det 408 mennesker til stede på en onsdag hvor alle i byen egentlig går på markedsplassen. Ariwara ligger bare noen få mil fra både Sør-Sudan og Uganda. Fra høsten skal man i denne kirken ha en egen misjonsskole for 14 elever fra Kongo,Sør-Sudan, Uganda og til og med Norge. Disse elevene skal på praksis i Sør-Sudan for å nå unådde mennesker med evangeliet og bygge relasjoner med lokalbefolkningen slik at vi kan bygge kirker.
Kollektivtransport i Afrika
Vi har også fått oppleve på en lang busstur at misjonslivet i Afrika er spennende, komisk og slitsomt. På strekningen Aru-Bunia, som er omtrent den samme som Stavanger-Kristiansand, brukte vi 2 døgn. Vi troppet opptimistisk opp på holdeplassen ved adgangstid og ventet i 2 timer på bussen. Når den endelig kom fikk vi det vanlige problemet på busser i Afrika som er at det alltid finnes minst 1 person til som har billett på ditt sete. Etter harde forhandlinger blir man omsider enige om hvem som må sitte oppå koffertene i midgangen. Så begynte bussen å kjøre etter 4 timer med politiets lek på veikontrollposten som heter "Du er hvit, jeg vil ha penger av deg og derfor sier jeg at du mangler ett stempel i passet". Deretter ble det skikkelig god galgenhumor blant passasjerene når ruter og andre deler av bussen falt av en etter en på de hompete veiene. At det manglet ruter og deler av taket var forresten ikke fullt så festlig lenger når det begynte å styrtregne. Etter å ha kjørt et par mil brøt radiatoren sammen, noe som tok 12 timer å reparere i og med at bussjåføren hardnakka påstod at det eneste man trengte å gjøre var å fylle på vann selv om det var hull i bunn av radiatoren. Resten av turen hadde spennende ingredienser som ulykker, nesten slåsskamp med passasjerer fra andre busser, politiavhør av bussjåføren, ca 50 hendelser hvor vi satte oss fast i gjørmen og måtte ut for å grave oss løs og 2 netter med soving i en buss hvor det regnet inn vinduene og taket.
Krig og fred
Den strabasiøse turen var likevel verd det når vi kom fram til Bunia. Jon Anders fikk tale i menigheten Ebenezer som har vokst fra 1 kristen til 200 på bare 1 år! Folk tørster etter Jesus i denne byen som har opplevd noen ufattelige lidelser i krigsårene 2001-2005. Stammene som var fiender jaktet på hverandre som dyr midt i sentrum av byen. Det var ikke uvanlig at man brukte fiendens mennesketarmer og hodeskaller som pynt i veisperringene og på torget. Nå har livet vendt tilbake til det normale og de traumatiserte menneskene bønnfaller oss om å bygge kirker her sånn at de kan nå ut til andre med Guds fred.
Mettet av opplevelser fra Sør-Sudan har vi nå endelig kommet til Kongo. Følelsen av å endelig returnere til dette landet er helt ubeskrivelig. Røttene våre er planta i jorden her og når vi passerte grensen var det som om de fikk rent, friskt vann etter år med tørke i Norge. Nesten umiddelbart etter at du krysser grensen er det som om alt forandrer seg. Naturen er villere, luften er renere og menneskene er vennligere enn noe annet sted vi har opplevd i Afrika. Langs veiene står folk med breie smil og vinker mens vi raser forbi på motorsykler. Gjestfriheten blant disse fattige og hardt prøvede menneskene er helt spesiell. Over alt hvor man kommer har familiene og menighetene lagd til et festmåltid og de ser at de fryder seg av hele sitt hjerte over å ha deg på besøk.
Misjonsskole
Vi har fått delta på kirkeinnvielse i den strategisk viktige handelsbyen Ariwara. Det er ikke mer enn 3 år siden vi startet opp i Ariwara og Aru, likevel var det 408 mennesker til stede på en onsdag hvor alle i byen egentlig går på markedsplassen. Ariwara ligger bare noen få mil fra både Sør-Sudan og Uganda. Fra høsten skal man i denne kirken ha en egen misjonsskole for 14 elever fra Kongo,Sør-Sudan, Uganda og til og med Norge. Disse elevene skal på praksis i Sør-Sudan for å nå unådde mennesker med evangeliet og bygge relasjoner med lokalbefolkningen slik at vi kan bygge kirker.
Kollektivtransport i Afrika
Vi har også fått oppleve på en lang busstur at misjonslivet i Afrika er spennende, komisk og slitsomt. På strekningen Aru-Bunia, som er omtrent den samme som Stavanger-Kristiansand, brukte vi 2 døgn. Vi troppet opptimistisk opp på holdeplassen ved adgangstid og ventet i 2 timer på bussen. Når den endelig kom fikk vi det vanlige problemet på busser i Afrika som er at det alltid finnes minst 1 person til som har billett på ditt sete. Etter harde forhandlinger blir man omsider enige om hvem som må sitte oppå koffertene i midgangen. Så begynte bussen å kjøre etter 4 timer med politiets lek på veikontrollposten som heter "Du er hvit, jeg vil ha penger av deg og derfor sier jeg at du mangler ett stempel i passet". Deretter ble det skikkelig god galgenhumor blant passasjerene når ruter og andre deler av bussen falt av en etter en på de hompete veiene. At det manglet ruter og deler av taket var forresten ikke fullt så festlig lenger når det begynte å styrtregne. Etter å ha kjørt et par mil brøt radiatoren sammen, noe som tok 12 timer å reparere i og med at bussjåføren hardnakka påstod at det eneste man trengte å gjøre var å fylle på vann selv om det var hull i bunn av radiatoren. Resten av turen hadde spennende ingredienser som ulykker, nesten slåsskamp med passasjerer fra andre busser, politiavhør av bussjåføren, ca 50 hendelser hvor vi satte oss fast i gjørmen og måtte ut for å grave oss løs og 2 netter med soving i en buss hvor det regnet inn vinduene og taket.
Krig og fred
Den strabasiøse turen var likevel verd det når vi kom fram til Bunia. Jon Anders fikk tale i menigheten Ebenezer som har vokst fra 1 kristen til 200 på bare 1 år! Folk tørster etter Jesus i denne byen som har opplevd noen ufattelige lidelser i krigsårene 2001-2005. Stammene som var fiender jaktet på hverandre som dyr midt i sentrum av byen. Det var ikke uvanlig at man brukte fiendens mennesketarmer og hodeskaller som pynt i veisperringene og på torget. Nå har livet vendt tilbake til det normale og de traumatiserte menneskene bønnfaller oss om å bygge kirker her sånn at de kan nå ut til andre med Guds fred.
