Brødrene Jon Anders og Kristian Bregård fra Frøyland og Orstad er i Sør-Sudan for å finne ut hvor man kan plante menigheter i verdens yngste stat. Det har så langt vært en meget spesiell opplevelse.
Til tross for at man har vokst opp i Afrika tar det likevel tid å vende seg til hverdagslivet her nede. Når man bor i Norge glemmer man hvordan det er å gå på do i et hull i bakken, spise med hendene, støvet som trenger seg inn over alt, menneskehavet over alt man går og ikke minst den brennende varmen. Men når man begynner å vende seg til at katten spankulerer på kjøkkenbenken mens kokken tilbereder maten du snart skal spise ser du så utrolig mye mer. Du ser de fantastiske menneskene som alltid smiler og begynner å sette pris den lune humoren og at sidemannen faktisk snakker med deg på bussen.
Etter en 19 timer lang busstur på humpete jordveier fra Kampala i Uganda er vi endelig framme i verdens yngste hovedstad, Juba. I løpet av turen fikk vi oppleve en hendelse som viste hvor varmblodige dette folkeslaget er. Etter at den overfylte bussen hadde ventet i 2 timer for at oss to hvite skulle komme gjennom pass- og visumkontroll ville sjåføren vente ytterligere en halvtime på en koffert. Det var en like antennelig uttalelse som å kaste en flaske rødsprit på et bål. 20 svette og muskuløse menn samlet seg for å ta sjåføren med bussens kvinner som oppviglere med sinte og skingrende stemmer. Heldigvis var sjåføren smart nok til å vri om tenningen og kjøre videre før mobben fikk tatt ham.
Dersom du tar bilder i Sør-Sudan kan du bli arrestert. Det er synd for dette er et fantastisk vakkert land. Savanneslettene er frodige og enorme. Utover dem er det spredte, karakteristiske afrikanske hytter med strå på taket. Mange av ungene leker nakne utenfor sammen med hønene og geitene. Hele dette bildet rammes inn av imponerende fjell i bakgrunnen som ruver mot den stekende afrikanske solen som gir oss over 40 grader.
Så langt har vi ikke sett en eneste kirke på landsbygda. Sør-Sudaneserne er et herjet og krigstrøtt folk og årtiene med krig og lemlesting preger hele moralen, ånden og stemningen i deres indre. Ofrene for miner kan man hjelpe til et bedre liv med rullestol og hjelpemidler, men de indre sårene finnes det ingen protese for. Det er kun en frelser som kan helbrede disse med freden som Gud gir og det er vår plikt som kristne å lede dem til Jesus som har sagt at han skal: "forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne" (Jesaja 61:1) I morgen starter vi med å se hvor kirker kan bygges slik at Jesus kan begynne med sin legedom.
