Hovedstaden i verdens yngste land er en surrealistisk opplevelse. Tempoet i oppbyggingen av den er heseblesende. Bygningene, veiene, kjøpesenterne popper opp over alt og tomteprisene er snart på europeisk nivå. All verdens internasjonale hjelpeorganisasjoner er representert her. De to dagene vi har bodd i slummen hvor de Aids-syke, handikappede, prostituerte og virkelig hjelpetrengende befinner seg har vi ikke sett mye til dem. Et hederlig unntak er Leger uten grenser, men det er påfallende hvor mange hvite hjelpearbeidere som er rundt de fine hotellene i sentrum. Der har vi ikke sett særlig mange i nød. Når Jon Anders dro oss med til et hotell midt i slummen fordi han nektet å betale 50 dollar av misjonens penger for å bo på et trygt hotell var vi meget skeptiske. Men det har vært en stor opplevelse å bo blant dette landets fattigste. Her kan du få alt ordnet innenfor en radius på 200 meter. Skomakeren gjør skoene dine nye, mekanikeren sveiser om din tohjulede moped til en trehjulet bil og restauranten lager nøyaktig den maten du ber om selv om de ikke har et presentabelt menykart på laminert papir. Og selv om svært mange menn er ruset på lim, maling eller andre ting de kommer over er de bare vennlige mos oss norske og kongolesiske misjonærer.

I Norge hersker det en myte om at Sør-Sudan er et kristent land. Den kan avkreftes. Den vanligste stammen her er Dinkaene. 90% av mennene deres har flere enn en kone. Her er det få kirker og menneskene har veldig pregede sinn ettter krigens anarki som har hersket alt for lenge. En skremmende påminnelse om dette fikk vi da vi besøkte en liten pinsemenighet. En mann som presenterte seg som fenrik i forsvaret forstyrret freden da han tok seg til rette og slo seg ned sammen med oss. Det var tydelig at han var både gal og ruset på en blanding av alkohol og narkotika. Etter en stund ble han mer og mer hissig og truet pastoren med at alle kongolesere ville bli drept dersom de ikke forsvant fra husene sine innen dagen var omme. Før han forlot oss viste han stolt fram alle arrene han hadde fra kutt og skuddskader i krigen. Noen minutter senere kom han tilbake som om ingenting hadde hendt og ga Kristian ordre om å velsigne huset hans og be for soldatene sine. Det var en meget spesiell opplevelse for en norsk offiser å be for 6 sør-sudanesiske soldater mens de røyket hasj. De bøyde til og med hodene sine i respekt når setningen om at de måtte leve et verdig liv som Jesu disipler ble sagt.