Huskirka til Knut Olav inviterer på husbesøk på
lørdag. Therese og Gisle åpner hjemmet sitt i Håbakken 95. De kan friste med god stemning, nystekte lapper og delekveld.
Dørene åpner kl 20.

Velkommen til nye og gamle ichtus'ere!! 

Kristian Bregård, Zion Bryne (bregaard@yahoo.no)

Ariwara, DR Congo 

Ituri-distriktet:
Innbyggere:4,2 millioner

Brutal krig i årene 1998-2003 utryddet store deler av befolkningen

Areal: 65 658 kvadratkilometer

Regntid: April-mai og september-november

Fra mørke til lys

Jeg har aldri hatt en søster, men nå føles det som jeg har fått det. For 17 dager siden evangeliserte vi på et utendørsmøte. Da kom Judith, en tynn og skral jente med en enda skralere baby bort til oss og ba om hjelp. Begge foreldrene hennes er døde og stefaren har kastet henne ut av huset siden hun ikke er «hans ansvar» lengre. Etter det har hun vandret rundt i Ariwara og levd på folk sin hjelp. Om kveldene banker hun på dørene til folk og ber om et sted å sove. Er hun heldig får hun sove på golvet et sted. Når vi spør henne hvor faren til ungen er svarer hun bare at hun ikke vet hvem han er. Her i Kongo er det en måte å forklare at man har blitt voldtatt. I tillegg til dette viser det seg at hun har epilepsi og babyen har innvollsorm og en forferdelig hoste. Vi bestemte oss for å ta henne til oss i kirken. Det så lenge ut som om babyen skulle dø, men nå er hun på bedringens vei etter en hestekur med medisiner. Etter mye hjelp via e-mail fra doktor Bård Moe har vi funnet en behandling til Judith som har gjort henne til et nytt menneske. Epilepsien er under kontroll, hun har lagt på seg og hun smiler og danser på møtene i kirken. Det neste steget for henne blir å lære seg noe hun kan livnære seg på og leve et selvstendig liv. Vi er i gang med å kjøpe en symaskin til henne og skaffe en lærer som kan gi henne nok kunnskap til å lage klær hun kan selge. For 17 dager siden var Judith en nedbrutt og desperat jente. I dag synger og danser hun med babyen sin. Det får meg til å tenke på misjonskallet Jesus fikk: «Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren.»(Lukas 4:18-19) At Judith er gått fra mørke til lys viser at Jesus enda jobber på sitt misjonskall.

Lyset til Sør-Sudan

Det nærmer seg avreise til Sør-Sudan for misjonærelevene. Vi har 8 kongolesiske, 1 ugandisk og 1 norsk misjonær som klargjøres både åndelig og mentalt på misjonsskolen her i Ariwara. De undervises i alt fra sjelesorg, misjonsteologi, arabisk og menighetsplanting. Det haster med å komme i gang med arbeidet i dette landet. Rektor Matenda Selemani sier at «mange av våre brødre og søstre i Sør-Sudan lever med en kultur hvor man tilber kuer som sin Gud. Alkoholisme og flerkoneri er en del av hverdagen. Læren som islam sprer er ikke i stand til å sette menneskene i frihet fra dette. Det er vårt ansvar å hjelpe dem til å motta Jesus Kristus som sin frelser slik at de kan bli satt fri, men også slik at de kan få evig liv. Når vi reiser til dette landet skal vi leve sammen med dem side om side. Med unntak av de syndige sidene ved kulturen deres skal vi leve som dem og følge deres skikker. Jeg håper at hver enkelt leser av denne artikkelen ber mye for oss slik at Gud forbereder jorden for oss på misjonsmarken i Sør-Sudan.»

Arbeidsoppgaver:

Elev ved en kongolesisk misjonærskole i Ariwara, Kongo desember 2011-mars 2012 

Misjonærpraksis i Sør-Sudan april – mai 2012

Bygging av skole i det krigsherjede Mahagi i Ituri-distriktet

Oppfølging av menighetene til CELPA i Ituri-distriktet

Oppfølging av evt nystartet arbeid i Sør-Sudan

Huskirka til Sindre debuterer som vertskap og ser frem til å forme kvelden på sin måte. Lars og Lindas team leder lovsangen. Just taler om menighetens visjonen- om å følge etter Jesus i 2012.

Nytt av året er at vi på Ichtus-kvelder åpner kl 19.30, med en halvtimes kaffe og drøs i foajeen, før gudstjenesten begynner kl 20.

Vel møtt på Ichtus på lørdag!  

Rakettene har sloknet. Men det gjør ingen verdens ting. For på lørdag er det Ichtus Bonus!
Det finner sted i kjellerne i kirka. Dørene åpner kl 20.
Atle og huskirka hans er vertskap.
Vel møtt!

Papi (til venstre) og Didi elsket å snekre sammen. Didi  fikk æren av å snekre kisten til sin beste venn.


Papi får ingen gravstein eller prangende blomsterkrans. En enkel jordhaug med en vissen kvist som markerer hvor han hviler er vitnesbyrdet om hans grav. Det korte livet hans var et liv i tjeneste for andre og nå får han en tjeners begravelse. Det er hjerteskjærende å stå ved graven og se den spinkle kroppen hans bli senket i jorden og høre smerteskrikene fra hans mor som nok en gang har fått fylt hjertet sitt med sorg. Det er vondt å se henne i øynene når den eneste hjelpen jeg har gitt hennes sønn er noen dollar til den hjemmesnekrede kisten. Men det er stort å høre hele menneskemengden juble av glede når pastor Matenda roper det lungene hans kan bære at «Jesus er oppstandelsen og livet. Den som tror på Ham, skal leve om han enn dør!» (Johannes 11:25) Og etter at vår venn Papi har blitt lagt i jorden kommer to barn bort til meg og vil leke. De tenker ikke over at jeg nettopp har hatt et nytt møte med døden. Livet går nemlig videre i Kongo. På samme måte som det går videre for Papi. Tutaonana Papi! På Gjensyn Papi!

Misjonærlivets oppturer
Misjonærlivet består av dype daler og høye topper. En av toppene var en reise til landsbyen Ingbokolo på 1.juledag. For å komme dit må man forsere 36 km med motorsykkel på kongolesiske veier, soldater, veisperringer og korrupt politi. Etter at disse hindringene var forsert ble vi møtt av pastor Kepo, som også er en av misjonærkandidatene til Sør-Sudan. For 2 år siden samlet han sammen et par venner og startet en bønnegruppe. De hadde ikke noen formell kirke å tilhøre, men hadde bare et ønske om å samles for å be sammen. Da jeg talte der på 1.juledag var det minst 200 tilhørere under de enkle stokkene og presenningene. Kepo er ikke som andre kongolesere. Han er en stillfaren type som ikke sier så mye og ved første øyekast er det vanskelig å se for seg at denne typen leder en menighet som har eksplodert. Når de andre misjonærelevene bedriver tiden med å fortelle historier trekker han seg ofte unna for å be i stillhet. Det er tydelig at mirakler utrettes gjennom bønn!

De kongolesiske veiene var bedre i kolonitiden. Her har vi punktert og må gå til nærmeste landsby.

Arbeidsoppgaver:

Elev ved en kongolesisk misjonærskole i Ariwara, Kongo desember 2011-mars 2012 

Misjonærpraksis i Sør-Sudan april – mai 2012

Bygging av skole i det krigsherjede Mahagi i Ituri-provinsen

Oppfølging av menighetene til CELPA i Ituri-provinsen

Oppfølging av evt nystartet arbeid i Sør-Sudan

Ariwara, DR Congo 11.12.11

Blant usiviliserte mennesker?

Det er bare 2 uker siden jeg reiste fra Norge, men det føles som om jeg har gjennomgått flere år med utvikling og læring. Jeg var forberedt på at jeg kom til en annen kultur, men at dette folkeslaget skulle være så annerledes trodde jeg ikke. Da jeg fortalte nordmenn om planene mine om å reise til Kongo som misjonær ristet mange på hodet. De kunne ikke forstå hvorfor jeg ville reise til usiviliserte mennesker uten strøm med sykdommer og rare skikker. De dagene jeg har levd sammen med disse «usiviliserte» kongoleserne har jeg opplevd et folkeslag som er fantastisk gjestfrie. De deler det lille de har med hverandre. Tid er noe som kommer, ikke noe som går og du ser aldri en stresset person. Om kveldene er det ingen som skal sitte inne i sine egne hus for å se dårlige TV-serier. Istedenfor samles de ute rundt den eneste lykten de har råd til parafin i for å fortelle historier. Tonen er lett og latteren sitter løst mens de forteller skrøner om alt fra storbyer de har besøkt til rare misjonærer de har opplevd. Så lenge det er dagslys løper ungene rundt og leker. Etter mørkets frembrudd kommer de for å høre på historiene til de voksne. De kristne har en barnslig tro på Gud og søker Han i absolutt alle ting. Bussjåføren ber til Ham i mikrofonen på bussen slik at Han skal bevare reisen og få alle trygt fram. Det er nemlig ikke sjåføren som sørger for en trygg reise, det er Gud det, og i setene sitter ofte passasjerene og synger lovsanger til Jesus. Stadig kommer folk bort til meg og sier at jeg må ta dem med til det siviliserte Europa. Jeg prøver å fortelle dem at de har det best her, men det er vondt å se at de ikke forstår hva jeg snakker om. Hvis dette er usiviliserte mennesker tror jeg faktisk ikke jeg vil bli sivilisert igjen.

Hvem skal man hjelpe?

Det harmoniske bildet bleknes av nøden og lidelsen. En av de kongolesiske misjonærene jeg går på skole med fortalte meg at han var bekymret for konen og de 3 ungene hans som bor i en helt annen by. Han hadde ingen penger å gi dem til mat og kunne fortelle at de sultet siden ingen i familien har jobb. Rett etterpå han har fortalt meg om sine bekymringer blar jeg opp 3 dollar rett foran øynene hans for å betale for lån av internett hos en lokal forretningsmann. De 3 dollarene hadde vært nok til å gi familien hans mat i en uke. Jeg prøver å fortelle meg selv at det er nødvendig å sende mailer hjem til Norge fordi det er de der hjemme som gjør det mulig for meg å være her nede. Men det er så vanskelig å sette ting i perspektiv når alle rundt deg er fattige. Hva skal man for eksempel si til den Aids-syke gutten på 12 år som ber om penger for å bli sendt til et sykehus i Uganda? Der kan han få skikkelig behandling. Jeg vet jo at jeg kunne betalt sykehusoppholdet for han hvis jeg virkelig hadde gått inn for det. Jeg prøver likevel å ha rådet fra Jon Anders i hodet:  «Hvis du bare deler ut penger til behov som oppstår der og da sitter du på flyet hjem neste år og tenker at ingenting av det du har gjort vil sette varige spor. Alle er fattige og alle lider. Du må bygge noe som varer.» Mens jeg skriver de ordene sitter den Aids-syke gutten i skyggen og hviler seg utenfor vinduet mitt. Han ser litt bedre ut i dag enn da han ville vi skulle be for han på torsdag, men det er tydelig at han ikke har krefter til å være med og leke med de andre ungene. Rett borti gaten humper en av de handikappede jentene av gårde på hjemmelagde krykker. Jeg har ikke spurt henne, men det ser ut som om hun har en eller annen feil med hoften som sikkert kunne vært fikset i Uganda hvis jeg virkelig hadde gått inn for det. Når hun forsvinner rundt hjørnet går hun også ut av tankene mine inntil neste gang jeg ser henne og samvittigheten minner meg på hvor heldig jeg er som er født  i Norge og har blitt velsignet med alle muligheter i livet.

Kongolesiske misjonærer

Et stort lyspunkt i hverdagen er misjonærskolen som utdanner kongolesere. Planen er at disse skal sendes på praksis i Sør-Sudan og kanskje plante menigheter der etter hvert. Kongoleserne er i ekstase over at de har fått muligheten til å reise ut som misjonærer. Tenk at det nå ikke bare er de hvite som kan reise ut i verden for å forkynne Guds legedom til fortapte sjeler, men også dem. De takker meg ofte for denne æren, men jeg forsøker å fortelle dem at det ikke er meg de skal takke, men alle misjonsinteresserte hjemme i Norge som gjør dette mulig. Det blir spennende å se resultatene av denne skolen. Per i dag skoleres misjonærkandidatene i sjelesorg, konflikthåndtering, teologi og arabisk. Undervisningen har et utrolig høyt nivå og lærernes kunnskaper og pedagogiske evner overgår det meste av det norske universiteter eller høyskoler kan tilby. 

Denne staselige pastorfruen heter Cèline             unge Kasongo. Hun er et råskinn! En gang stoppet hun en hel mobb fra å lynsje og drepe en tyv. Nå går hun på misjonsskolen. 

       

       

Her veileder pastor  Mubake Mana en av
misjonærkandidatene. Undervisningen og                       bibelkunnskapen hans overgår det meste av det vi kan tilby i Norge.   

Takk til dere alle for forbønn, omtanke og støtte!


Kristian Bregård, Zion Bryne

E-post: bregaard(at)yahoo.no 

De gamle er eldst!
Da er det bare til å glede seg til Ichtus på lørdag.
Jentehuskirka til Bjørg & co er vertskap. Just skal tale til oss om Moses- og hva vi kan lære av ham. Ichtus-teamet leder lovsangen.
Så da vet du h

This is your new blog post. Click here and start typing, or drag in elements from the top bar.

Venner fra nært og fjernt!
Huskirka til Knut Olav har den glede å invitere til Ichtus Bonus på lørdag kl 20.
Vi samles hjemme hos Therese og Gisle, i Håbakken 95.
Det blir mat, brettspill, hyggelig fellesskap og dele-kveld.
Alle er velkomne!! 

 

Godtfolk!
På lørdag er der duket for Ichtuskveld, og et møte med gode, gamle Josva. Han kommer til å utfordre oss på hvem vi bør tro på i mylderet av alternativer! Sigve sokneprest skal tale til oss om temaet. Kenneths huskirke er vertskap og det er alltid stor suksess! Lars & Linda & co leder lovsangen - så da er det vanskelig å finne argumenter for at du ikke bør komme på lørdagskveld kl 20! Vel møtt!

Om du har høstferie eller ikke: Uansett er du velkommen på Ichtus lørdag 8. oktober. Bibelgruppa til Bjørg er vertskap, så bare det bør være verdt å ta turen for. I tillegg får du gudstjenetse som begynner kl 20 med tilhørende sosialt Nere etterpå.
 Så da vet du hvor du bør være på lørdagskvelden!

This is your new blog post. Click here and start typing, or drag in elements from the top bar.