Idyll og ondskap
Siste del av reisen vår har foregått mellom Bunia og Mahagi. Dette er et utrolig vakkert fjellområde hvor jordsmonnet er så godt at det bugner av de knallgrønne åkrene i fjellsidene. Det er likevel ikke alt som er like idyllisk i dette landskapet. Den første pekepinnen du får på det er fraflyttede hytter og hus i noen av landsbyene. De er vitner om en forferdelig skjebne for de som en gang har bodd der. I årene 2001 – 2005 herjet det en grusom stammekrig her. Lendu og Balulustammen har dyrket jorden i dette området i hundrevis av år og har lenge vært misfornøyde med at Hemastammen, som er nomader spesialisert på kvegdrift, har kommet utenfra og tatt land fra dem. Hemaene er derimot økonomisk flinke og har evnet å få utenlandske kontakter og gode jobber siden de har forstått viktigheten av utdanning og skolegang. Dermed har jordbruksstammene lenge følt seg undertrykt. I den lille landsbyen Djugu startet derfor et opprør mot Hemaene som skulle vokse til å bli en forferdelig krig for hele Mahagi- og Buniadistriktet. Konflikten startet med at man ville ta tilbake landområder, men endret seg raskt til å handle om å drepe mest mulig av de andre stammene. Millioner av mennesker ble berørt av en bestialsk nedslakting som er vanskelig å beskrive. I enkelte av landsbyene ble mer enn 70% av befolkningen drept og voldtekter var en vanlig del av hverdagen når militsgruppene til de forskjellige stammene kom på besøk. I dag er regionen preget av håp og vekst i økonomien. Likevel sliter man enda med ettervirkningene av krigen. Det hender enda at militsgruppene går på nye plyndringstokt og det er ikke lengre enn 4 måneder siden det var 1 uke med harde kamphandlinger og mange drap i sentrum av Mahagi før FN og regjeringsstyrkene fikk kontroll over situasjonen. Og selv om det i utgangspunktet er fred i dag er det ikke slik at tankene og sinnene til de som har deltatt i krigshandlingene plutselig endrer seg. Dette viser seg ved at kvinner enda er meget utsatte for voldtekter.


Arbeid blant voldtatte og overgripere
En av hverdagsheltene i dette området som kjemper for å stoppe denne situasjonen er Kangeshenge. Han er en brennende kristen og er eldstebror i Ebenezer, Bunia. Til daglig jobber han for den italienske hjelpeorganisasjonen Coopi med å rehabilitere voldtatte, overgripere og barnesoldater. Han forteller at de har meget gode resultater med å rehabilitere de voldtatte kvinnene og gi dem et meningsfullt liv. ”For hver eneste kvinne som kommer her merker jeg at den hjelpen vi gir dem med psykisk rehabilitering og å vende dem til et normalt liv igjen hjelper. Overgrepene har allerede skjedd og vil alltid være en del av kvinnenes liv, men jeg ser at de kvinnene vi jobber med får en bedre hverdag etter de har vært hos oss og de fleste kommer seg tilbake til hjemmene sine igjen med en optimisme om at de skal komme seg videre i livet. Det er egentlig ganske utrolig hvordan dette er mulig for voldtektene kan være ganske groteske. Noen ganger dør kvinnene før de får kommet seg til hjelp hos oss eller på et sykehus, men de som kommer til oss gjør vi alt vi kan for å hjelpe. Det er kun ved Guds hjelp at jeg holder ut i denne jobben og ikke lar håpløsheten få overtaket. Gud er i sannhet god!”, sier han og smiler fra øre til øre. Neste morgen treffer vi Kangeshenge i kirken på bønnemøte kl 0600 der han strekker hendene i været og lovpriser Gud med gledestårer trillende ned over kinnene sine. Det er slik han henter kraft til en ny dag sammen med de voldtatte og deres overgripere.


Håpet
Når vi forlater Afrika for denne gang er hodet og følelsene stappfulle av inntrykk. Vi har opplevd gode og dårlige minner under Sør-Sudans brennende sol og i det frodige kongolesiske landskapet. Det er vanskelig å beskrive hvor gledelig det er å se at evangeliet går fram som ild i tørt gress i Kongo på tross av alle begrensninger. Vi kan ha mange gode visjoner om å hjelpe mennesker i nød, men det er bare Jesus som virkelig kan sette hjertene og sinnene til krigsherjede mennesker i frihet. Dersom de ikke vender seg radikalt om fra sin synd vil den krigerske mentaliteten fremdeles bo i dem. Den beste U-hjelpen er derfor å gi folk Jesus. Det vil helt sikkert komme flere kriger i disse landene også i framtiden. Derfor er det mange som tenker at det ikke nytter å hjelpe og at den hjelpen vi gir bare vil bli ødelagt etterpå. Men selv om det kanskje er lite håp for landene ser vi at den lille hjelpende hånden du og jeg kan gi til enkeltmennesker forandrer menneskeliv. Inntil vi er ferdig med vårt verk her på jorden vil vi derfor kjempe for å hente mennesker hjem til Gud.

”Den som redder en sjel redder hele verden.” (Fra den jødiske Talmud)   

Vårt Kongo 
Mettet av opplevelser fra Sør-Sudan har vi nå endelig kommet til Kongo. Følelsen av å endelig returnere til dette landet er helt ubeskrivelig. Røttene våre er planta i jorden her og når vi passerte grensen var det som om de fikk rent, friskt vann etter år med tørke i Norge. Nesten umiddelbart etter at du krysser grensen er det som om alt forandrer seg. Naturen er villere, luften er renere og menneskene er vennligere enn noe annet sted vi har opplevd i Afrika. Langs veiene står folk med breie smil og vinker mens vi raser forbi på motorsykler. Gjestfriheten blant disse fattige og hardt prøvede menneskene er helt spesiell. Over alt hvor man kommer har familiene og menighetene lagd til et festmåltid og de ser at de fryder seg av hele sitt hjerte over å ha deg på besøk. 

Misjonsskole 
Vi har fått delta på kirkeinnvielse i den strategisk viktige handelsbyen Ariwara. Det er ikke mer enn 3 år siden vi startet opp i Ariwara og Aru, likevel var det 408 mennesker til stede på en onsdag hvor alle i byen egentlig går på markedsplassen. Ariwara ligger bare noen få mil fra både Sør-Sudan og Uganda. Fra høsten skal man i denne kirken ha en egen misjonsskole for 14 elever fra Kongo,Sør-Sudan, Uganda og til og med Norge. Disse elevene skal på praksis i Sør-Sudan for å nå unådde mennesker med evangeliet og bygge relasjoner med lokalbefolkningen slik at vi kan bygge kirker. 

Kollektivtransport i Afrika 
Vi har også fått oppleve på en lang busstur at misjonslivet i Afrika er spennende, komisk og slitsomt. På strekningen Aru-Bunia, som er omtrent den samme som Stavanger-Kristiansand, brukte vi 2 døgn. Vi troppet opptimistisk opp på holdeplassen ved adgangstid og ventet i 2 timer på bussen. Når den endelig kom fikk vi det vanlige problemet på busser i Afrika som er at det alltid finnes minst 1 person til som har billett på ditt sete. Etter harde forhandlinger blir man omsider enige om hvem som må sitte oppå koffertene i midgangen. Så begynte bussen å kjøre etter 4 timer med politiets lek på veikontrollposten som heter "Du er hvit, jeg vil ha penger av deg og derfor sier jeg at du mangler ett stempel i passet". Deretter ble det skikkelig god galgenhumor blant passasjerene når ruter og andre deler av bussen falt av en etter en på de hompete veiene. At det manglet ruter og deler av taket var forresten ikke fullt så festlig lenger når det begynte å styrtregne. Etter å ha kjørt et par mil brøt radiatoren sammen, noe som tok 12 timer å reparere i og med at bussjåføren hardnakka påstod at det eneste man trengte å gjøre var å fylle på vann selv om det var hull i bunn av radiatoren. Resten av turen hadde spennende ingredienser som ulykker, nesten slåsskamp med passasjerer fra andre busser, politiavhør av bussjåføren, ca 50 hendelser hvor vi satte oss fast i gjørmen og måtte ut for å grave oss løs og 2 netter med soving i en buss hvor det regnet inn vinduene og taket. 

Krig og fred
Den strabasiøse turen var likevel verd det når vi kom fram til Bunia. Jon Anders fikk tale i menigheten Ebenezer som har vokst fra 1 kristen til 200 på bare 1 år! Folk tørster etter Jesus i denne byen som har opplevd noen ufattelige lidelser i krigsårene 2001-2005. Stammene som var fiender jaktet på hverandre som dyr midt i sentrum av byen. Det var ikke uvanlig at man brukte fiendens mennesketarmer og hodeskaller som pynt i veisperringene og på torget. Nå har livet vendt tilbake til det normale og de traumatiserte menneskene bønnfaller oss om å bygge kirker her sånn at de kan nå ut til andre med Guds fred.