Vi har nå forlatt hovedstaden Juba og reist i flere av byene sør i landet. Alt foregår med lokal transport på landeveien slik at vi får se det egentlige Sør-Sudan og ikke bare flyplasser. For øyeblikket sitter vi fast i byen Wou vest i landet. Det er portforbud i hele byen for at soldatene skal kunne gå fra dør til dør og samle inn illegale våpen. Befolkningen her er bevæpnet til tennene så det er forståelig at jobben må gjøres, men ikke særlig heldig for oss som må reise videre. 3 stramme soldater visiterte oss først. På spørsmål om vi hadde noen pistoler svarte vi at Bibelen var vårt våpen. Det skapte latter hos de strenge soldatene, og lederen deres ga ordre om at man kunne gjøre et unntak for misjonærene og ikke gjennomsøke bagasjen deres. De andre lagene med soldater som kom utover dagen var ikke like vennlige og vi fikk oppleve hvor plagsomt det kan være når det militære får fritt spillerom. Så langt har vi vært mer heldige enn den lokale bruktbilselgeren som soldatene plyndret for 60 000 dollar i kontanter.

Over alt hvor vi kommer i dette landet virker det som den åndelige situasjonen er den samme. Det finnes en og annen katolsk kirke, men ellers er det moskeene og animistene med sin heksekunst som dominerer. Her i Wou må området regnes som unådd. Det finnes ingen evangeliske kirker her og katolikkene virker ikke som de vil ta oppgjør med folk sine hedenske skikker. Dinkastammen som dominerer området, har opptil flere koner. En av dem har over 80! Dinkaene lever av å gjete kuer og tilber dem som guder. Dreping av mennesker dem imellom er helt vanlig og til dels akseptert, men dersom du skader en av deres kuer sies det at du er ferdig. Det er også den første byen vi har sett som er oversvømmet av gatebarn.

Det finnes likevel noen få oaser i denne åndelige ørkenen. Vi klarte å finne en liten pinsemenighet i byen Yei helt sør i landet. Der driver pastor Laurent Djuku et fantastisk arbeid for vanskeligstilte som ikke har fått utdanning på grunn av krig og fattigdom. Lærerne stiller opp helt uten betaling og underviser i å lese, skrive, matte og engelsk. Her er det ingen elever som sløver på bakerste benk og vi slet med å holde tårene tilbake når de ydmyke afrikanske konene strålte av stolthet når de løste dagens engelskoppgave.

Vi nærmer oss siste stopp på reisen i Sør-Sudan før vi inntar "moderlandet" Kongo. Bildet av denne nyfødte nasjonen er like lite utmagrede barn og flyktningeleire som Norge er isbjørner i gatene og det er mindre kristent enn landet vårt. Når vi forlater Sør-Sudan er det et maleri i tankene våre av et fruktbart og vakkert land med mennesker som ikke trenger å bli druknet i vestlig bistand, men som trenger å utdanne sin befolkning og en Jesus som omvender og helbreder hjertene deres.

Hovedstaden i verdens yngste land er en surrealistisk opplevelse. Tempoet i oppbyggingen av den er heseblesende. Bygningene, veiene, kjøpesenterne popper opp over alt og tomteprisene er snart på europeisk nivå. All verdens internasjonale hjelpeorganisasjoner er representert her. De to dagene vi har bodd i slummen hvor de Aids-syke, handikappede, prostituerte og virkelig hjelpetrengende befinner seg har vi ikke sett mye til dem. Et hederlig unntak er Leger uten grenser, men det er påfallende hvor mange hvite hjelpearbeidere som er rundt de fine hotellene i sentrum. Der har vi ikke sett særlig mange i nød. Når Jon Anders dro oss med til et hotell midt i slummen fordi han nektet å betale 50 dollar av misjonens penger for å bo på et trygt hotell var vi meget skeptiske. Men det har vært en stor opplevelse å bo blant dette landets fattigste. Her kan du få alt ordnet innenfor en radius på 200 meter. Skomakeren gjør skoene dine nye, mekanikeren sveiser om din tohjulede moped til en trehjulet bil og restauranten lager nøyaktig den maten du ber om selv om de ikke har et presentabelt menykart på laminert papir. Og selv om svært mange menn er ruset på lim, maling eller andre ting de kommer over er de bare vennlige mos oss norske og kongolesiske misjonærer.

I Norge hersker det en myte om at Sør-Sudan er et kristent land. Den kan avkreftes. Den vanligste stammen her er Dinkaene. 90% av mennene deres har flere enn en kone. Her er det få kirker og menneskene har veldig pregede sinn ettter krigens anarki som har hersket alt for lenge. En skremmende påminnelse om dette fikk vi da vi besøkte en liten pinsemenighet. En mann som presenterte seg som fenrik i forsvaret forstyrret freden da han tok seg til rette og slo seg ned sammen med oss. Det var tydelig at han var både gal og ruset på en blanding av alkohol og narkotika. Etter en stund ble han mer og mer hissig og truet pastoren med at alle kongolesere ville bli drept dersom de ikke forsvant fra husene sine innen dagen var omme. Før han forlot oss viste han stolt fram alle arrene han hadde fra kutt og skuddskader i krigen. Noen minutter senere kom han tilbake som om ingenting hadde hendt og ga Kristian ordre om å velsigne huset hans og be for soldatene sine. Det var en meget spesiell opplevelse for en norsk offiser å be for 6 sør-sudanesiske soldater mens de røyket hasj. De bøyde til og med hodene sine i respekt når setningen om at de måtte leve et verdig liv som Jesu disipler ble sagt.

Brødrene Jon Anders og Kristian Bregård fra Frøyland og Orstad er i Sør-Sudan for å finne ut hvor man kan plante menigheter i verdens yngste stat. Det har så langt vært en meget spesiell opplevelse.