Kristian Bregård, Zion Bryne (bregaard@yahoo.no)

Ariwara, DR Congo 

Ituri-distriktet:
Innbyggere:4,2 millioner

Brutal krig i årene 1998-2003 utryddet store deler av befolkningen

Areal: 65 658 kvadratkilometer

Regntid: April-mai og september-november

Fra mørke til lys

Jeg har aldri hatt en søster, men nå føles det som jeg har fått det. For 17 dager siden evangeliserte vi på et utendørsmøte. Da kom Judith, en tynn og skral jente med en enda skralere baby bort til oss og ba om hjelp. Begge foreldrene hennes er døde og stefaren har kastet henne ut av huset siden hun ikke er «hans ansvar» lengre. Etter det har hun vandret rundt i Ariwara og levd på folk sin hjelp. Om kveldene banker hun på dørene til folk og ber om et sted å sove. Er hun heldig får hun sove på golvet et sted. Når vi spør henne hvor faren til ungen er svarer hun bare at hun ikke vet hvem han er. Her i Kongo er det en måte å forklare at man har blitt voldtatt. I tillegg til dette viser det seg at hun har epilepsi og babyen har innvollsorm og en forferdelig hoste. Vi bestemte oss for å ta henne til oss i kirken. Det så lenge ut som om babyen skulle dø, men nå er hun på bedringens vei etter en hestekur med medisiner. Etter mye hjelp via e-mail fra doktor Bård Moe har vi funnet en behandling til Judith som har gjort henne til et nytt menneske. Epilepsien er under kontroll, hun har lagt på seg og hun smiler og danser på møtene i kirken. Det neste steget for henne blir å lære seg noe hun kan livnære seg på og leve et selvstendig liv. Vi er i gang med å kjøpe en symaskin til henne og skaffe en lærer som kan gi henne nok kunnskap til å lage klær hun kan selge. For 17 dager siden var Judith en nedbrutt og desperat jente. I dag synger og danser hun med babyen sin. Det får meg til å tenke på misjonskallet Jesus fikk: «Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren.»(Lukas 4:18-19) At Judith er gått fra mørke til lys viser at Jesus enda jobber på sitt misjonskall.

Lyset til Sør-Sudan

Det nærmer seg avreise til Sør-Sudan for misjonærelevene. Vi har 8 kongolesiske, 1 ugandisk og 1 norsk misjonær som klargjøres både åndelig og mentalt på misjonsskolen her i Ariwara. De undervises i alt fra sjelesorg, misjonsteologi, arabisk og menighetsplanting. Det haster med å komme i gang med arbeidet i dette landet. Rektor Matenda Selemani sier at «mange av våre brødre og søstre i Sør-Sudan lever med en kultur hvor man tilber kuer som sin Gud. Alkoholisme og flerkoneri er en del av hverdagen. Læren som islam sprer er ikke i stand til å sette menneskene i frihet fra dette. Det er vårt ansvar å hjelpe dem til å motta Jesus Kristus som sin frelser slik at de kan bli satt fri, men også slik at de kan få evig liv. Når vi reiser til dette landet skal vi leve sammen med dem side om side. Med unntak av de syndige sidene ved kulturen deres skal vi leve som dem og følge deres skikker. Jeg håper at hver enkelt leser av denne artikkelen ber mye for oss slik at Gud forbereder jorden for oss på misjonsmarken i Sør-Sudan.»

Arbeidsoppgaver:

Elev ved en kongolesisk misjonærskole i Ariwara, Kongo desember 2011-mars 2012 

Misjonærpraksis i Sør-Sudan april – mai 2012

Bygging av skole i det krigsherjede Mahagi i Ituri-distriktet

Oppfølging av menighetene til CELPA i Ituri-distriktet

Oppfølging av evt nystartet arbeid i Sør-Sudan

Årets første Ichtus går av stabelen til helga!

Huskirka til Sindre debuterer som vertskap og ser frem til å forme kvelden på sin måte. Lars og Lindas team leder lovsangen. Just taler om menighetens visjonen- om å følge etter Jesus i 2012.

Nytt av året er at vi på Ichtus-kvelder åpner kl 19.30, med en halvtimes kaffe og drøs i foajeen, før gudstjenesten begynner kl 20.

Vel møtt på Ichtus på lørdag!  

 

Rakettene har sloknet. Men det gjør ingen verdens ting. For på lørdag er det Ichtus Bonus!
Det finner sted i kjellerne i kirka. Dørene åpner kl 20.
Atle og huskirka hans er vertskap.
Vel møtt!

Kristian Bregård, Zion Bryne (bregaard@yahoo.no) Ariwara, DR Congo 06.01.12

Døden er rundt meg

Jeg har fått møte døden flere ganger den siste tiden. Det første møtet skjedde etter at det kom et sendebud til kirken med en nødmelding. Her hvor døden er en del av livet kaller ikke folk på ambulansepersonell når den kommer for å hente folk hjem. Deres umiddelbare reaksjon er å kalle på pastoren slik at han kan be for den døende. En mann i 50-årene hadde gått til flere leger og klaget på vondt i brystet den siste tiden. Legene hadde fortalt ham at ingenting feilet ham. Mest sannsynlig fordi de visste at denne fattige mannen aldri ville klare å betale for behandlingen. Da vi kom lå han for døden og kunne ikke snakke. Synet som møtte oss på dødsleiet var en utmagret og desperat mann som lå i sin egen avføring og kjempet for å puste. Med familien rundt ham i den varme jordhytten fikk vi bedt om at Jesus måtte hente ham hjem til seg før han trakk sitt siste pust.

I skrivende stund har døden rammet oss enda nærmere. Jeg skrev i forrige nyhetsbrev om den AIDS-syke gutten som jeg ikke så meg råd til å betale sykehusopphold for i Uganda. Papi var den eneste sønnen til en enke som har hatt mange prøvelser i livet. Pastoren tok ham derfor til seg som sin egen sønn og ga ham tjeneste i kirken som diakon blant de yngste ungdommene. Han var en meget blid gutt med et varmt hjerte som gjorde ham godt likt. De bare føttene hans tuslet hver dag over kirkegolvet for å hente te til gjester og bære stoler før bønnemøtene. I romjulen kollapset han uten forvarsel og det var ikke noe legene kunne gjøre for ham. Dødsbudskapet ble gitt til kirken av pastoren etter dagens morgenmøte.

Papi (til venstre) og Didi elsket å snekre sammen. Didi  fikk æren av å snekre kisten til sin beste venn.


Papi får ingen gravstein eller prangende blomsterkrans. En enkel jordhaug med en vissen kvist som markerer hvor han hviler er vitnesbyrdet om hans grav. Det korte livet hans var et liv i tjeneste for andre og nå får han en tjeners begravelse. Det er hjerteskjærende å stå ved graven og se den spinkle kroppen hans bli senket i jorden og høre smerteskrikene fra hans mor som nok en gang har fått fylt hjertet sitt med sorg. Det er vondt å se henne i øynene når den eneste hjelpen jeg har gitt hennes sønn er noen dollar til den hjemmesnekrede kisten. Men det er stort å høre hele menneskemengden juble av glede når pastor Matenda roper det lungene hans kan bære at «Jesus er oppstandelsen og livet. Den som tror på Ham, skal leve om han enn dør!» (Johannes 11:25) Og etter at vår venn Papi har blitt lagt i jorden kommer to barn bort til meg og vil leke. De tenker ikke over at jeg nettopp har hatt et nytt møte med døden. Livet går nemlig videre i Kongo. På samme måte som det går videre for Papi. Tutaonana Papi! På Gjensyn Papi!

Misjonærlivets oppturer
Misjonærlivet består av dype daler og høye topper. En av toppene var en reise til landsbyen Ingbokolo på 1.juledag. For å komme dit må man forsere 36 km med motorsykkel på kongolesiske veier, soldater, veisperringer og korrupt politi. Etter at disse hindringene var forsert ble vi møtt av pastor Kepo, som også er en av misjonærkandidatene til Sør-Sudan. For 2 år siden samlet han sammen et par venner og startet en bønnegruppe. De hadde ikke noen formell kirke å tilhøre, men hadde bare et ønske om å samles for å be sammen. Da jeg talte der på 1.juledag var det minst 200 tilhørere under de enkle stokkene og presenningene. Kepo er ikke som andre kongolesere. Han er en stillfaren type som ikke sier så mye og ved første øyekast er det vanskelig å se for seg at denne typen leder en menighet som har eksplodert. Når de andre misjonærelevene bedriver tiden med å fortelle historier trekker han seg ofte unna for å be i stillhet. Det er tydelig at mirakler utrettes gjennom bønn!

De kongolesiske veiene var bedre i kolonitiden. Her har vi punktert og må gå til nærmeste landsby.

Arbeidsoppgaver:

Elev ved en kongolesisk misjonærskole i Ariwara, Kongo desember 2011-mars 2012 

Misjonærpraksis i Sør-Sudan april – mai 2012

Bygging av skole i det krigsherjede Mahagi i Ituri-provinsen

Oppfølging av menighetene til CELPA i Ituri-provinsen

Oppfølging av evt nystartet arbeid i Sør-Sudan